Lykke viser seg heller å være en kontinuerlig spenning, ledet av begjær og fantasier, mer enn en statisk tilstand, mot mer eller mindre klare mål, som er ment å få oss til å føle oss, igjen i en ikke alltid like klar måte, nogenlunde bedre. Tatt i betraktning at ‘lykke’ alltid er noe relativt, ikke bare med tanke på våre egne erfaringer, men også med utgangspunkt i andres suksess, og at selve livets såkalte ‘Emotional Ups’ ofte er svært kortvarende (Meyers, 2013) og slik sett krever å bli stimulert til enhver tid, så vil søken og det evige jaget etter Lykken lett kunne bidra til å skape psykologiske påkjenninger og belastninger, frustrasjon, negative følelser og selve følelsen av utmattelse.

En flom av nyere litteratur har hatt som fokus og påpekt at det er de lykkelige menneskene som er de ‘syke’. Eric G Wilsons Against Happiness: In Praise of Melancholy påpeker hvordan ‘generative melancholy’ kan være enn enorm kreativ og positiv kraft. Barbara Ehrenreich sin Smile or Die representerer en motstand mot amerikansk ‘positiv tenkning’, hvor ideen om at enhver katastrofe, motgang eller tilbakeslag samtidig også er en unik «mulighet» for nettopp det ‘å gå videre’ i livet.