Som individer så går vi som oftest ut i fra at lykke er hva vi vil og ønsker til det ytterste uansett pris, at Lykken er selve målet for våre liv. Men ifølge Jacques Lacan, verdenskjent fransk psykoanalytiker, så er lykken intet annet en ett ‘svik mot våre begjær’ (Žižek, 2002). Dette betyr at i det øyeblikket at vi oppnår eller får det vi jakter etter, så ønsker vi det egentlig ikke lenger. For å kunne fortsette å eksistere, så må våre ønsker ha sine ‘objekter’ stadig fraværende. Dette vil da si at det egentlig ikke er ‘det’ vi jakter på vi er ute etter, men det kan virke som at det heller er fantasien om ‘det’.

Ett forskningsprosjekt etter det andre har demonstrert at lykkelige mennesker har et mindre nøyaktig bilde av virkeligheten enn for eksempel deprimerte mennesker. Så, spørsmålet er da hvorfor det å jage etter lykke er det viktigste i livet?

Reelt sett, så er det begjæret vårt som vanligvis støtter opp om våre fantasier og uoppnådde mål. Ifølge Pascal, så er vi egentlig kun virkelig lykkelige når vi fantaserer eller dagdrømmer om vår fremtidig lykke. På en måte så kan man si at ‘the hunt is sweeter than the kill’. Eller, mye tyder på at vi har grunn nok til å heller være mer forsiktig med hva vi reelt sett ønsker oss, ikke fordi vi vil få det eller oppnå det … men fordi vi på en måte er dømt til å ikke ville ha det i øyeblikket vi har oppnådd det!

Så lærdommen av Lacan er: Å leve etter våre ønsker vil aldri gjøre oss lykkelig. Det vitenskapelige ordet for dette fenomenet er ‘Hedonistisk tilpasning’: det vil si, studier har påpekt at vi mye raskere og i mye større grad enn vi tror, tilpasser oss til bedre omstendigheter (som f eks en perfekt ny jobb og forfremmelse, et nytt huset, osv …), og sånn sett mister vi evnen til å kunne nyte det (Frederick and Loewenstein, 1999).